Reisebrev fra Jan Mayen, oktober og november 2005

Nyheter fra oktober og november 2005
Signér gjesteboka / Sign the guestbook

30. november 2005

Vi fikk vite at vi skulle få TO fly. Det ene skulle komme i dag med halve lasten og besøkende, det andre skulle komme i morgen. Dagens fly er kansellert, for det er visst observert «Karman-vind» på satellittbilder - du kan se virvlene bak Beerenberg selv på bildet, selv om noen sier det der kanskje ikke er Karmanvind likevel... Karman-vind er uansett ikke til å spøke med, det har vært minst én nestenulykke på Jan Mayen under slike forhold. Vinden kan skifte retning totalt på et sekund, med de følger det kan få for fly.

For de besøkende betyr det at ingen kommer seg til Jan Mayen i denne omgang, flyet i morgen må ta med seg kun last, og enda blir det last stående igjen. Kommer ikke flyet seg i morgen blir det båt.

Det neste flyet etter dette forsøket er planlagt til 25. januar 2006.


29. november 2005 I dag den 29. går mannskapet og tripper og venter på fly. Vi venter nemlig en Hercules C-130 fra det kongelige norske luftforsvaret. Herculesen er en av de store tingene vi gleder oss til, for med denne får vi post (utrolig hvor viktig post blir her oppe, hører dere det slektninger, venner og venninner:), hobbyklubben-pakker, ferske matvarer; melk, frukt og grønnsaker, reservedeler og alskens annet - ikke minst ... julegaver! :p Akkurat i dag er været godt (nok), ifølge met.no skal vi i morgen ved flyanløp få -4°C, 996hPa og 7/8 lavt skydekke. Det er meldt 20knop vind.	Illustrasjonsbilde


27. november 2005 Første søndag i advent allerede! I messa serverte kjøkkenet en fantastisk juleribbe som på meg fremkalte umiddelbar julestemning :) Jeg har vel knapt spist juleribbe (smak på ordet) på andre dager enn julaften, så jeg antar det er en eller annen hardkoblet nevral sak. Vi tente det første av fire lys, og koste oss! Utendørs ble det avfyrt salutt med kanonen, jeg skvatt som vanlig himmelhøyt, og stasjons- og driftssjef avduket den store utendørs julestjerna vår! Hele stasjonen bivånet tenningen av julestjerna, den ble bokstavelig tent med et PANG! Det må nevnes at erfaring gjør mester, selve antenningsmekanismen er kraftig forbedret, og krever ikke lenger påfylling av acetylen og oksygen for avfyring. Forladningen kom visstnok også ut denne gangen...

22. november 2005

Juleverksted! Alle Jan Mayens smånisser samler seg for å lage julepynt til seg og sine! Etter middagshvile og oppladning serverer Heidi gløgg - uten alkos, med rødvin og med sprit. Hun disket også opp med fantastiske mengder hobbyartikler, for her skulle det lages julepynt til krampa tok oss :)

På juleverkstedet satte vi oss ned og lagde mye rart, lenkegjengen lagde utrolige lengder medjulelenke, godt hjulpet av ark-kutteren som automagiserte og standardiserte lenkelengde og bredde.. John-Kåre flettet julekurver med slik konsentrasjon at man nesten må bli imponert.

Jeg og noen andre satte oss ned og lagde julekort - ojojoj det tok mer tid enn jeg hadde regnet med, så det blir ikke så mange av dere som får :) Så får dere heller føle dere privilegert.


20. november 2005 Mange av dere som kjenner meg har spurt meg om hvorfor i huleste Loran C fortsatt eksisterer, hva det egentlig er og hvorfor vi ikke bruker GPS i stedet, så jeg tenkte jeg skulle skrive litt om det. Litt voksenundervisning, så å si ;) LORAN C er et «hyperbolsk» radionavigasjonssystem fra 1959. Loran står for LOng RAnge Navigation. Det har en nøyaktighet på bedre enn en kvart nautisk mil, dvs 463m, men i gode dekningsområder er det gjerne bedre enn 100m. Repeterbarheten, dvs den posisjonen du får når du kommer tilbake til et sted du tok ut posisjonen for en stund siden, er gjerne bedre enn 50m. Til skipsbruk er det altså mer enn godt nok. Prinsippet er passe enkelt. LORAN C er delt opp i «kjeder» på 3 eller flere stasjoner, LORSTA Jan Mayen er med i 2 slike kjeder. Først sender en masterstasjon ut et lett gjenkjennelig signal, etter en fast tid sender første sekundærstasjon et signal, og så andre sekundærstasjon, etc. Disse er timet ved hjelp av to eller flere atomur på sendestasjonene. Siden mottakeren vet tidsforskjellene mellom masterstasjonen og de stasjonære kan han regne ut hvor han er. Tidsforskjellene er fryktelig små, de måles i mikrosekunder, altså milliontedels sekunder. Ved hjelp av passe avansert matematikk finner man to hyperbellinjer på et kart som krysser hverandre, og vips; der er man. Dagens Loran-mottakere gir deg posisjonen direkte ut, og er koblet til kartplottere. Vil du vite mer i detalj om hvordan LORAN virker, så gå til US Coastguard sine LORAN-sider, de er utrolig informative Det som er bra med LORAN C er ikke bare at det er helt greit nøyaktig, men det har altså dekning selv mellom skyskrapere der GPS ikke når. LORAN C gir deg en helt nøyaktig frekvens- og tidskilde med atomur-nøyaktighet, GPS gir deg ikke frekvensbasis. LORAN C er svært vanskelig å jamme pga de store effektene det sendes med, fra 200kW til 1200kW. Sist, men kanskje viktigst er LORAN C det eneste brukbare alternativet til GPS, iallfall til det europeiske satellittnavigasjonssystemet Galileo er oppe og kjører - det bli vel engang mellom 2010 og 2013. Så hvis amerikanerne stenger av GPS fordi en tørkletulling sender miltbrannsporer inn med modellfly og GPS, eller rett og slett at noe skjer med satellittene etc., så er LORAN eneste alternativet. Jeg regner ikke russiske GLONASS som et fornuftig alternativ, de har nå kun 14 satellitter operative... Etter min mening er det temmelig horribelt å legge ned LORAN slik norske myndigheter i all sin visdom har bestemt. De sparer jo noen få millioner.. Heldigvis er det stort stort press fra andre land, ryktene sier at Frankrike går til sak via EU-kommisjonen, og Storbritannia presser beinhardt på. Det har i oktober og november vært mange møter der Loran er diskutert, vi får nesten bare vente å se hva som skjer. Forsvaret, som drifter LORAN i Norge på vegne av Kyst- og fiskeridepartementet har fått munnkurv. Vi andre dødelige finner vel ikke ut av det før statsbudsjettet skal være ferdig 7. desember 2005.

18. november 2005

Hver måned har vi brannøvelse på Jan Mayen. En brann er vår verste fiende her oppe, så brannsikkerhet tas seriøst. På stasjonen har vi utstyr for fire røykdykkere, vi har en stor bensindrevet brannpumpe, lange slanger og to «pulverapparat-tilhengere» i tilfelle brann på noen av stedene som ikke nåes av brannslangene. Disse hengerne er brannberedskapen vår ved flyanløp også.

På alle rom har vi lommelykter, og på soverommene har vi hver vår gass/evakueringsmaske. På vinteren er det så mye snø at vi ikke kan komme ut vinduene, så på tre plasser er det rømningsveier gjennom en luke i taket. Det skal visstnok være litt «kjedelig» å få disse på plass når uværet har røsket dem løs...

I dag hadde vi iallfall 'branntilløp' på EVA-rommet, evaporatorrommet der vi lager ferskvann fra sjøvann. Alle møter hos oss i E-avdelingen for opptelling, deretter møter dedikert mannskap til sine poster - vi har egne slangelag og røykdykkerlag. Driftssjefen var savnet i et røykfylt rom og det ble iverksatt søk etter ham. Det var faktisk så røykfylt at røykdykkerne ikke så noen ting.. Deres livline ut er da brannslangen. 7 minutter etter at alarmen gikk ble den savnede funnet og brakt ut til sykepleier, som sto klar med oksygen og resten av settet sitt. Ved brannskader er oksygen viktig førstehjelp. 10 minutter etter alarm fikk vi melding om at branntilløpet var under kontroll.


14. november 2005 Gratulerer med dagen, Trond! Elektronikksjefen feiret 40 for tredje gang, og i tillegg til bursdagskake, gaver, ballonger og hatt ble det feiret med salutt fra en av de gamle kanonene. Den var fylt med gammelelektrikerens tøfler og 200 gram krutt. Første forsøk på antenning var mislykket, men etter å ha hjulpet på tenningen med oksygen og acetylen smalt det skikkelig bra! Forladningen feilet dessverre, for tøflene forble i kanonen, men fornøyde ble vi likevel! Siden jeg glemte blitsen ble det dårlig med bilder, så dere får ta fantasien til hjelp :)

13. november 2005

I helga var vi seks stykker på tur til gamlemetten. Det er 15km dit, jeg og Per gikk dit på fredag formiddag, Heidi og Oddgeir ble kjørt, og Elin og Atle sykla på kvelden i mørket. Det blåste friskt, og vi gikk i motvind hele turen, det blåste stort sett sterk kuling hele kvelden og neste dag. På kvelden fikk vi besøk av en feststemt gjeng, de var der noen timer og kjørte så tilbake til stasjonen for videre moro. Vi koste oss godt den fredagen, og på lørdag var det til for tur. Vi skulle ikke så langt, målet var Polheim, en gammel hytte (les: skur) som var bygd i 1947. Veien dit er stort sett temmelig flatt, vi går først på brinken bort til Liberg seismostasjon (forøvrig den vi bruker til målinger på papir, den ligger i best fjell), deretter snublet vi ned skrenten til stranda og gikk på is og småhauger bort til Polheim. Vel fremme satte vi oss ned og tok en «kommar», før vi raskt snudde for å kikke på en flott canyon som ligger 500m sør for Polheim. Her er det endel vannføring på våren og sommeren, men nå var alt frosset, vi tuslet litt inni noen småstore hull i fjellet, hadde det ikke vært frosset hadde jeg ikke turt.. På tur hjem målte Atle ny rekordvind med sin bærbare Silva vindmåler, 53 knop (full storm) [hvilket forøvrig ble slått på Askheimtoppen i dag med 64.5 knop (orkan)]. Det var bare noen få kuldegrader, men det var litt fukt i lufta, så det dannet seg ispanser på klærne våre. Jeg må rett og slett bare si meg veldig fornøyd med tekstilene fra onkel Gore i statene - de er virkelig gode, selv om pusteegenskapene er nå så som så.

Lørdag kveld lagde vi kyllingfileter, ris og bernaisesaus, og vi hadde tilstrekkelig med rødvin for kvelden - kjempekos! Søndag sov vi lenge før vi spiste egg og bacon til den store gullmedalje. Nå hadde etter hvert vinden løyet til frisk bris, og jeg og Per gikk veien og over sørlaguna tilbake. Før vi kom dit kikket vi bl.a. på en gammel forsvarsstilling fra krigens dager, hvor en hadde god oversikt over sørlaguna. Her var det massevis av gamle feltlinjer og ræl som stakk opp i dagen.

På laguna hadde vannet frosset, og det virket helt greit å gå selv om den ene hunden (Ingolf) var fra seg og ikke turte å gå utpå. Lurer på hvem som egentlig var smartest, for det knaket ganske mye noen steder :) Heldigvis er det ikke dypere enn at du kan stå på det dypeste sies det! Vi begynte å få det travelt med å rekke middagen, og siste stykket gikk veldig raskt, vi siktet rett på flyplassen og småløp over flystripa. Vi kom 6 minutter for sent til finnebiffen, men det gikk helt greit! Alt i alt en finfin helg med litt småtrim og den avslappingen jeg hadde håpet på.

10. november 2005

I dag hadde jeg min siste dagvakt for uka, og tenkte å vise hva vakthavende starter dagen med. Den første oppgaven etter inspeksjonsrunde på utstyret på E-avdelingen er inspeksjon og kontroll på Loran-senderen. Senderen ligger ca 1.5km unna stasjonen, så da setter jeg meg inn i vår flotte MB190 Geländevagen, som lyder navnet «Aurora». Aurora er den fineste bilen på øya! På tur bort til senderen passerer man Båtvika, i går var det syke bølger der, men i dag når jeg har med kamera - bare fjasbølger. Hadde ikke med stativ, og i mørket blir bildene dårlige, så dere skal spares for dem. Jeg parkerer rett utenfor senderen, ser raskt om noe ser galt ut og tusler inn. Masta på bildet er forresten over 200m høy, og det er 40m for hvert lys. På mandager har jeg i oppgave å notere ned status på alle enheter på styringsenheten, enheter med kryptiske betegnelser som Patco, Topco, SDA, atomur og endel til. Kontrollenheten til Loran C er på det første bildet under. Atomurene er nest nederst på rack nummer 3 og 5 fra venstre. Det er litt tasting og sånt, men går raskere og raskere etter hvert som rutinene kommer inn i kroppen. På bilde to under ser vi bl.a. hvilket effektforbruk vi har.

På bilde tre under ser du åtte av seksten HCG-skuffer, de jeg snakket om litt tidligere. Bortenfor HCG-ene ligger avstemmingsenheten til antenna, disse har vi to av og kun én brukes om gangen.

Videre på runden sjekkes bl.a. brannslukningssystemet, siden halon er blitt forbudt pga. drivhuseffekten bruker vi det som kalles «Argonite», en blanding av 50% argon og 50% nitrogen. Ved brann slippes all gassen ut i rommet og fordriver det som finnes av oksygen, og vips: brann slokket. Flaskene her er 80liter/150bar, så den vordende ingeniør kan jo regne ut hvor mye gass som trengs...

Jeg la forresten med bildet over «Troubleshooting flowchart», som heldigvis er ment for moro ;) Ved feil har vi betydelig tykkere manualer å slå opp i.

På tur hjem fra inspeksjon hender det jeg stopper i Båtvika og kikker fascinert på utsikten, siste bilde viser stasjonen når det er noen hundre meter igjen. Senere skal jeg ta noen bilder fra kontoret og E-avdelingen generelt, så får du se hvordan det er der jeg jobber til vanlig!


9. november 2005 I dag fikk vi endelig Yagi-antenna opp! Etter generalprøven den 26. oktober gikk det overraskende lett, selv om det var litt tungt på toppen i støytene. Atle satt på toppen av masta mens jeg sto på kanten. Vi monterte av radiatorelementet før vi halte opp antenna, dette for å gjøre den litt mer håndterlig. Jeg hadde på forhånd brukt GPS-en til å lage et siktepunkt rett sør for masta slik at vi kunne montere antenna riktig - den har en rotor som kan dreie antenna 360°, så for at den skal vise riktig retning var monteringen viktig. Jan Mayen har så store magnetiske avvik at kompass er ubrukelig. (Hihi - god grunn til å bestille meg en Garmin 60C. (Den har veldig bra batterikapasitet forresten..) Nå mangles kun en balun og antennekabel før jeg er klar for sending fra Tikkebu. Kabel har vi nok av, og balun kommer med flyet 30.11. Yagien er avstemt for 14, 21 og 28m, og JX9NOA blir å finne på voice, RTTY og PSK. Kanskje klarer jeg å lære meg morse i løpet av oppholdet...

8. november 2005

Ledige stillinger! Det er utlyst 14 nye stillinger på Jan Mayen. Stillingsutlysninger finner du HER, i .pdf-format. Mer utfyllende utlysning finnes på AETAT, søk etter stillinger med arbeidssted «Øvrige områder» -> «Jan Mayen». Disse sidene er bare søkbare fra 0800-2300.

For dere som ikke har elektronikkutdannelse er det et alternativ å jobbe for meteorologisk institutt. De ansetter fire stykker fra april til oktober, to met-fullmektiger, en met-tekniker og en sondesjef. De tre første stillingene er søkbare for folk uten erfaring, for de to første holder det med videregående skole, mens for nummer tre tror jeg du trenger ingeniørkompetanse e.l. Disse stillingene kommer vel i november/desember på met.no og aetat...


7. november 2005 Jordskjelv! I dag har jeg hatt dagvakt, dvs. at jeg er ansvarlig for dagens gjøremål, svare telefoner, utføre kontroll på Loran C-sederen, skrive ned logger, sjekke og skifte papir på seismografen og masse annet. Ja vi har 5 seismografer plassert rundt omkring på øya, tre av de ser du bilde på nyheten fra 4. november forresten. Det er to delsystemer, ene avlesningene går til universitetet i Oslo, mens en annen del er en del av «Nuclear test ban treaty» som overvåker atomprøvesprengninger.. Nåh til saken, i natt klokken 01:50 UTC (02:50 lokal tid) hadde vi iallfall et jordskjelv som målte ca 3.9 på Richters skala. Episentret var ca 20km nordvest for Jan Mayen. Ingen merket noe til skjelvet så vidt jeg vet. Slike skjelv er temmelig vanlige på Jan Mayen. I sommer var det et skjelv på litt over 4, og det merkes visst ganske godt. Vi kan forresten se på seismogrammene om det er vanlig eller vulkansk jordskjelv - i teorien iallfall!


6. november 2005 I går gremtes jeg... Var like fint vær som de to forrige dagene, så jeg tok ATV-en og kjørte på tur mot Ulla, ei hytte som ligger vel 15km nord for stasjonen. Det var fint føre og lite snø. De siste 4-5km før Ulla er det et slags «månelandskap», med humper og kratre av størknet lava, skarp stein og underlige formasjoner. Der det har kjørt endel biler før, kan sammenliknes med en traktorvei i sand; har det samlet seg 20-25cm snø i fonner, så det ble endel sikk-sakk-kjøring for å komme frem. Så, på ei flat slette med ei fonn midt i måtte jeg kjøre litt rundt, og «pjoiing-flaff-flaff-flaff-flaff» sa det og jeg hadde punktert. Følte meg ikke spesielt høy i hatten da. Det var bare å kalle opp stasjonen på VHF og be om assistanse. Etter halvannen time var den reddende engel Vidar på plass med hjullasteren, det var så vidt vi fikk plass til ATV-en i skuffa, men det gikk. Turen hjem ble humpete og lite behagelig, det er ikke plass til to i kabinen, men må man så må man... Vi rakk akkurat hjem til middag, da hadde det gått alarm på Loran C. Vakthavende hadde forsøkt å fikse, men vi bestemte oss for å spise middag og stikke hele avdelingen bortover. Den delen som hadde sviktet var en såkalt «Half Cycle Generator» (HCG), denne lager en halvdel av en sinuspuls som settes sammen med andre halvpulser til å danne Loran-signalet. På vår stasjon har vi 16 HCG-er, den er operasjonell med 15 HCG-er i drift, men faller 2 ut begynner det å brenne på dass. Vi har ganske tykke feilsøkingsmanualer, og på den feilen vi hadde var det passe enkel prosedyre, bytt ut del a), sjekk om det virker, hvis ikke bytt ut del b), osv. Siste del å teste var selve skuffen alle delene står på i racket. Her må jeg kanskje skrive at en HCG veier vel rundt 140kg! Etter å ha byttet alle delene en gang (inkludert skuffen hvilket betyr: demonter alt og remonter), og noen av de kritiske delene to ganger virket det fortsatt ikke. Måtte frem med kablingsdiagram og finmanualene for å finne ut hva annet som kunne være feil, og begynte å sjekke kabling og greier. Etter 4 timer slutta vi for dagen. I dag tidlig dro så Atle og Trond for å prøve igjen, de byttet skuffen på nytt (med enda en ny en ja) og så virket det... Til slutt må jeg jo nevne utrykket «Hvor lenge var Adam i paradis», for etter 3 flotte dager er det igjen bedritent vær med regn og tåke slik at sikten kanskje er 80m.


4. november 2005 Oj, nå er det en liten stund siden jeg skrev noe her, så jeg får kompensere med litt mer da! For å ta det siste først, i dag har vi vært fire stykker på en fantastisk tur her på sør-Jan. I dag og i går har været vært helt knallbra, med blå himmel og vindstille, så i dag tok jeg, Atle og Trond fra e-avdelingen samt Elin fra metten på oss stegjernene og trasket i vei. Vi startet i Trolldalen som ligger ganske nært stasjonen, og tuslet rett opp på eggen bak oss. Det er en seig etappe på noen hundre meter, men det er da deilig å komme seg opp! For en utsikt... Tok en hvil ved seismografene på hylla (det er tre stykker der og to til andre steder på øya), de ligger litt over 200moh, snørte på oss stegjernene og begynte å gå opp den skarpe eggen rett over stasjonen. Etter litt kom vi oss opp på Trollslottet, som er høyeste punkt så langt på eggen med sine 424m. Neste etappe var Borga, som ligger på 522. Det rare med fjellene og naturen her er at det er kjempevanskelig å bestemme avstand, for det er _ingen_ referansestørrelser, ingen busker eller trær eller noenting. Resultatet er at fjellene ser utrolig mye lengre unna og høyere enn de er - unntaket er kanskje Beerenberg da, for av og til ser det ut som det er bare et par timers tur opp.... Borga er iallfall et fjell som fra akkurat denne kanten virker som en alpetopp med bratte kanter og greier. Vi tuslet opp hit og, og bare wow :) På baksiden av Borga går det virkelig bratt ned, så det er litt sug i magen, men ingenting i forhold til dagens siste topp! Etter Borga måtte vi gå ned et stykke, der kom vi til et krater som sikkert var 60m i diameter. Virker som et skikkelig månelandskap, men det er jo vulkaner nesten alt på øya. Atle løp nedi som den fjellgeita han er, og Trond tok bilder. Problemet var at for å få med krateret ble Atle en liten prikk. Mellomfjellet er neste stopp, det hviler på 534m og herfra ser vi skikkelig godt til begge sider av øya. På den ene siden er det hav og Grønland neste, på andre er det hav og Norge neste - sjøen var stille og klar, i merkelig motsetning til forrige helg da vannet slo opp minst 25-30m fra havnivå og over brinken på østsiden av stasjonen. Turen ned fra Mellomfjellet er passe lang og bratt, og det er ganske tungt for knærne å gå nedover på den måten. Hundene som vanligvis er overalt skled slik rundt omkring at de bare gikk i våre fotspor ned for å få feste... På tur ned finner vi ut at været er for fint til å utelate Schiertzegga, så det blir siste topp på turen. Schiertzegga er den karakterisktiske fjellformasjonen bak Loran C-senderen. Noen mener det minner om en dinosaur, men jeg synes det ser ut som en uer med hodet avkappa.. Opp hit var det skikkelig glatt, og det er to ruter fra vår retning, den ene er gjennom en syk sprekk i fjellet, den andre er fra baksiden, og møtes bak sprekken og videre til toppen. Jeg og Trond gikk bak, mens klatremusene gikk forfra. Gjennom sprekken var det blankis og de måtte virkelig bruke øksene og stegjernene, men det var visst helt greit å komme seg opp. Da vi kom på eggen bak her fikk jeg lett bakoversveis, «skal vi opp dit?» liksom - det høyeste punktet er merket av med en staur noen har dratt med seg, men for å komme opp dit måtte vi gå over en passe skarp egg, hvor det går 350m ned til havet på ene siden, og 200 m ned på andre - men det var bare å stramme til stegjernene og stole på dem, jeg var kanskje litt skvetten av meg, men fikk da kommet meg over :) Men vi så sporene der hundene hadde gått, og de hadde ikke vært mange meter unna et loddrett stup rett ned i havet - ble nesten skjelven av å se på. På toppen her var det som på alle andre stedene helt fantastisk utsikt.. Sørover mot Kapp Wien, og nordover mot Beerenberg som man vel kan se fra alle toppene i klarvær. Solen, som dukket opp over horisonten da vi gikk opp Trolldalen var nå på tur ned, så vi satte nesen nedover mot stasjonen, er jo middag klokka 1700. På tur ned klarte jeg å tråkke med stegjernet på ene skoen mi, jeg har ennå ikke turt å sjekke om den er ødelagt. Rett etter at vi kom frem var solen gått ned, så det var godt beregnet. Alt i alt en helt fantastisk tur, det gjorde godt med en god dusj og badstue etterpå! Forrige lørdag (den 29.10) var det grisevær, og en gjeng fra stasjonen skulle overnatte på gamlemetten i helgen. Etter middagen kledde jeg meg opp i Jan Mayen-bunad (varmedress), balaclava, snøbriller og vindvotter og kjørte ATV for å besøke dem. Det blåste ganske heftig, og med snøsandstorm var det litt ekkelt, men helt ok å kjøre. Var veldig snodig å få sandblåst nesetippen, det var eneste kroppsdel som stakk ut, men det er rett og slett herlig å kjøre rundt med den redskapen. (ATVen, ikke nesegrevet) På flere steder var det glassis, men det er bare å kjøre utenom og ta det kuli så går det greit. Jeg merker at det ikke er utrolig gode lys, for på tur tilbake var det helt mørkt, og ikke så lett å se så mange meter, men det har jo også litt med sandstorm å gjøre - for det ER sandstormer her. Kjekt med snøbriller når det fyker som verst. Ellers har jeg drevet litt på med radioamatørvirksomhet - på Jan Mayen har jeg kallesignalet JX9NOA, og det er litt spesielt. Radioamatører samler nemlig på kontakt med flest mulige «land», og i Norge er det fire slike land, LA for fastlandet, 3Y for Peter 1. øy og Bouvet, JW for Svalbard, Hopen og Bjørnøya, og altså JX for Jan Mayen. Det er noen år siden sist det var radioamatør her, så det blir lett kaotisk når folk hører JX-prefikset på lufta. Foreløpig har jeg ikke radioutstyret helt på plass, bruker en fast logaritmisk-periodisk maritim antenne, denne er diger og rettet mot fastlands-Norge, men funker likevel. Da FLO/IKT (min arbeidsgiver) hørte at det kom en amatør opp hit var de så snille at de kjøpte inn en helt ny antenne... en 5 elements Yagi for dere andre amatører. Det har vært litt styr å få den opp, og da den var klar til montering viste det seg at antennerotoren var i stykker. Etter litt fikling og bytting av en litt sær komponent som vi til alles overraskelse hadde kom rotoren endelig opp i går torsdag. Nå er det å få opp antenna, det skulle gå greit, men vi mangler en såkalt Balun for å bli klar til sending, denne kommer med flyet 30.11. Gleder meg, da er det å smelle på 1kW forsterker og sette i gang med å samle nye land... imellom alt det andre som går an å drive med på fritiden her. I dag kom forresten utlysningene av nye stillinger på aetat, så om du vil hit må du søke før 24.11... Jeg kommer til å søke på nytt for å bli her til sammen et år. Jeg har lyst å oppleve hele året her, og det er tross alt veldig gunstig økonomisk sett - tenkt å kjøpe bolig når jeg kommer hjem. Håper krakket kommer i mellomtiden! Hihi..


24. oktober 2005 Onsdag dro jeg og to andre til et sted som heter Branderpynten. Branderpynten er en øy- og lavaformasjon sør for stasjonen, bak den karakteristiske «Schiertzegga» som ligger bak Loran C-masta sett fra stasjonen. For å komme til Branderpynten må man opp i terrenget bak Schiertzegga og deretter ned igjen. Det er ikke mer enn rundt 5km til Branderpynten, men det ble lett tungt i oppover- og nedoverbakkene, for det ble målt opptil vind med hastighet på 24m/s på turen, ved sjøen blåste det f.eks. så sterkt at en kunne nesten lene seg mot vinden. Det var litt glatt her og der, og det var rart å gå på nesten gjennomfrosset mose, det ga litt etter, men ikke mer. Må være tungt å gå i 15cm mose om sommeren. På en av bildene (dessverre litt uskarpt) ser du meg og hun ene på metten (meteorologiske stasjonen) ved det store hullet ved Branderpynten. Dette hullet var noen få meter i diameter for ca 5 år siden, men er blitt vasket ut og utvidet de siste årene. Når en kikker ned ser man sikkert 15-20m rett ned i havet, og på vinteren kan det komme sjøsprøyt helt opp på bakken gjennom hullet. Hele området rundt Branderpynten er svært spesielt, og for hver bakketopp forandrer terrenget seg totalt. Flere merkelige steinskulpturer kommer opp overalt, soppformete steiner og noe som ligner sammenpresset aske med småstein i, nesten som julekalenderen til Jens Petrus Andersen (Den med nellikspiker ja). Litt lenger sør går en canyon med vegger av skarpe småstein, lik en mosaikk. Her kan man plukke ut steiner fra hvor som helst, det ser ut som et gigantisk puslespill i 3 dimensjoner. Jeg synes nesten litt synd på de stakkarene som bar opp all den steinen.. Den nye ATVen (All Terrain Vehicle) er vel innkjørt, og vår eminente sjefstekniker ble sendt til Maria Musch for å «teste» den og ta bilder. Teksten på korset er: «Vormeister Thomas Viscovich-Sturla. Matrose Österreischen Schiffes Pola. Geborn 1860 in Albona. Gestorben 15-7-1882 in Jan Mayen.» I dag fikk jeg selv kjørt litt på den, i løpet av to timer dro jeg til Kvalrossbukta, gamlemetten og Maria Musch. Det er veldig moro å kjøre ATV, får håpe og tro det blir mye kjøring og trening på den utover vinteren. Etter hvert når snøen kommer blir ATV og snøscooter eneste måten å komme seg til mange av stasjonene på, det være seg radiofyr, antenner og div. vi har spredt rundt på øya.


17. oktober 2005 Siden jeg har tenkt å leke meg litt som radioamatør (JX9NOA) holder vi på å sette opp ny antenne, en 5-elements Yagi. Antennerotoren og rotorlagrene på den gamle masta er noe nedslitt, så de ble tatt ned for service. Antenna er klargjort og blir montert når det er vindstille. Noen av de tidligere amatørene blir nok oppringt for å fiske etter tips og triks, utstyret i Tikkebu ble dessverre montert ned i sommer, så det blir en utfordring å få alt på plass slik det var. Men det blir artig å prøve å få noe kontakt, det er mye nordlys her og det støyer mye. Mandag var vi nok en gang velsignet med finvær, og etter middag dro 7 av oss på tur til gamlemetten på vestsiden av øya. Det er temmelig humpete å sitte bak i en Geländewagen, men det er ubetydelig sammenliknet med utsikten og stemningen på gamlemetten. Vi satset nemlig på å komme dit tidsnok til å oppleve solnedgangen, og vi kom vel 10 minutter før, så det var godt beregnet! Kameraene surret og klikket, for som man kan se av bildene var det utrolig vakkert. Ute var det nordlys og fullmåne, og Beerenberg formerlig skinte over oss. Det ble utferdiget noen kunstferdige fraser til hytteboka, en intern sak mellom noen gamle «veteraner».. Etter å hatt en god rast med niste kjørte vi til Puppebu i hvalrossbukta for inspeksjon. (Den heter puppebu etter at noen tok med sine besøkende damer dit) Den sto fint der, men folk begynte å bli sultne, så det ble en kort tur. På veien hjem så vi faktisk to fartøyer i horisonten, det er en sjeldenhet.


13. oktober 2005 I går har det skjedd utrolig mye på øya. Det har vært flyanløp med en av forsvarets Hercules C-130-fly, «Husky06», som har kommet med reservedeler til Lynx-helikopteret, pakker, post og timebesøkende. I tillegg har KV Svalbard hatt i land 17 personer som har løpt «Hvalrossløpet» fra Hvalrossbukta på østsiden og til stasjonen, etterfulgt av et raskt bad i bassenget, hurtigsightseeing og souvernirshopping. Dette løpet er ca 9km langt, og starter med et par fæle oppoverbakker.. I går var det spesielt tungt, for det var skikkelig finpudret snø store deler av oppoverbakkene, skikkelig supertungt å løpe i. Likevel klarte alle tidskravet på en time, raskeste mann brukte 37 minutter, og det er raskt, forholdene tatt i betraktning! Siden det har vært utrolig mye styr med transport, brannberedskap på flyplassen og allting har det vært tilsynelatende lett kaotisk innimellom, men alt har gått bra og folk og fe er av gårde. Det er en øredøvende stillhet nå med bare 18 stykker her nå! Neste besøk hit blir sannsynligvis med juleflysendingen i månedsskiftet november/desember engang. Skal du sende brev eller pakke må du altså tenke på flytidspunkt. I går hadde vi også hatt eksepsjonelt flott vær, med blå himmel og vindstille! Det skal visstnok kun være 3-4 klarværsdager i året, så de besøkende har vært utrolig heldige. Vanligvis ligger skyene tett over Beerenberg, så det å se hele toppen er utrolig fett! Brukte litt tid på å studere den i teleskopet til E-avdelingen (der jeg jobber), artig å se isbreen på «nært» hold. Under besøket var det litt kronglete å kommunisere med KV Svalbard, de lå på andre siden av øya, og vår maritime VHF når ikke dit. Derfor måtte vi overta kontrollen av Bodø radios kanal 60 på deres relekyststasjon på øya for å slippe å bruke satellittelefon hver gang. Men siden de (vi) da har lytteplikt kunne jeg ikke forlate kontoret, og det var litt dumt. Ble litt mye radiokommunikasjon etter hvert, siden det ble koordinert og sendt litt beskjeder fra radioen (mitt kontor).. I løpet av dagen ble Inmarsattelefon, Iridiumtelefon, VHF-60, VHF-10, intern-VHF, intern-calling, intern-telefon og fly-VHF brukt - alle er egne «bokser» og står ved siden av hverandre, så det ble litt mye styr tilslutt - jeg ble litt flau da jeg ga en beskjed på callingen og avsluttet beskjeden med «over» :) Da alle endelig var dratt hørtes det etter en time plutselig et snodig oppkall fra radiodesken, «Jan Mayen, Jan Mayen, dette er «Brave ett-eller-annet»... ??? tenkte vi ferskinger, hvor i huleste kom dette fra? Snart skjønte vi at det var fly-VHFen som vi vanligvis ikke lytter på, og lurte veldig på hva dette var... Etter å ha svart noe forvirret viste det seg at guttene fra Lynxen var ute og testa helikopteret, og var kaffetørste! Så da fikk vi mer besøk, men det er bare hyggelig. Jeg gikk ut for å ta imot dem da de landet, men maken til sandstorm. Etter en time dro de, og vi var alene på øya igjen... Klokka 21 startet 'bar-maten', hver onsdag og lørdag er det barkveld, og før den serveres det snacksmat i baren, i går var det tacos... Jeg er redd dette oppholdet krever litt viljestyrke matveien, for det er mye sykt god mat her!


10. oktober 2005 Hei alle sammen! Dette er første rapport i min reisedagbok fra Jan Mayen, jeg håper å komme med oppdateringer etter hvert! I dag er det mandag 10. oktober 2005 og jeg har utrolig mange inntrykk å fordøye allerede. Jeg kan jo begynne å fortelle litt om reisen oppover, for den ble ikke helt slik noen av oss forventet! Mandag 3. oktober reiste jeg til Bodø for å besøke min gode venn Lars Petter med samboer og barn, og møtte på hotell Rainbow på tirsdag ettermiddag etter å ha tatt 150 bilder på luftfartsmuseet. Etter å ha hilst på mange nye fjes på hotellet bar det videre til ISPS-havna i bodø der KV Svalbard lå og ventet på oss! Det første jeg så utenfor kystvakta var et svært beist av en firehjuling, en 500kubikk Arctic Cat med 4 belter med pigger, gleder meg ekstremt til å teste den etter hvert.. Vel ombord fikk vi lasta fra oss alle kolliene (jeg måtte betale 600kr i overvekt på flyet!), og fikk en rask omvisning. Skipet er svært og har mange plan, så det var lett forvirrende i starten. Vi møtte opp i befalssalongen, fikk en rask sikkerhetsbrief og ble så geleidet til våre lugarer. Jeg delte med to andre, og lugaren lå på nederste åpne dekk. Vi fikk lov til å gå der vi ville på skipet (unntatt utendørs, mer om dette lenger ned), ta bilder og gjøre hva vi ville. Skipet hadde imponerende mye bekvemmeligheter, trimrom, badstue, flere «kinosaler» med fet surround og flatskjermer og 250 dvd-filmer, dusj på lugarene og alt mulig. Vel oppe på broen begynte vi å ane lett uro, for det var ventet ganske bedritent vær (underdrivelse), og på kvelden begynte vi å merke været. KV Svalbard måtte gå sørvest i begynnelsen for å gå mot været, og med 6 knops fart begynte det raskt å spøke for den 48-timers overfarten vi ble forespeilet. Første natt var ganske morsom, for skipet rullet ganske mye fra side til side, så vi skled frem og tilbake i senga. (Skipet er en isbryter, så skroget minner mest om et badekar, med de sjøegenskaper som medfølger) Det var likevel overraskende mange som ikke ble syke, men det var mange bleke ansikter både på gjester og gaster. Jeg må innrømme at jeg spiste sjøsyketabletter første og nest siste døgn, og jeg kan love de gjør deg skikkelig rusa. Heldigvis var jeg ikke i nærheten av å bli sjøsyk, det er jeg veldig glad for! Onsdag gikk, og det blåste storm. Båten rullet og gikk, og farten gikk etter hvert opp til 9-10 knop. Torsdag kom, og offiserene på broen pratet og diskuterte mye, for det var meldt helt jævlig vær. Fredag morgen klokken 0800 nådde vi endelig Jan Mayen, rundet nordspissen av øya og gikk sør på østsiden. Det var veldig dårlig sikt, men plutselig dukket fjellsiden opp gjennom skodda. Imponerende! Det vi så var den «lave» delen av øya, og skrentene var både høye og majestetiske, og møye villere enn jeg hadde forestilt meg. Plutselig dukket Beerenberg opp, og herrejemini den er høy!! 2277m rett opp fra havet, det var sinnssvakt utrolig fett! Dit skal jeg om det blir vær... (3-4 klarværsdager i året da) Dessverre blåste det jævligere og jævligere utover fredagen. Da jeg kom på broen på ettermiddagen var det helt syk krenging, vi skled frem og tilbake sidelengs, vinden blåste sterk storm og orkan i kastene, og bølgene var 8-10m høye. Dette er nå veldig artig å ha opplevd da. Lørdag var det heller ikke mulig å komme i land, det var store dønninger, og ingen mulighet til å fly helikopter. Søndag 0900 våknet vi av en gladmelding, vinden hadde spaknet og vi skulle fly kystvaktens Lynx-helikopter i land! Etter bagasjesjauing på fartøyet var det klart for flyging, og med 4 personer i hver flight tok det 5 turer med folk og 2 med bagasje. Deretter måtte helikopteret returnere for å skifte ei pakning. Senere fikk det tatt ca 14 turer frem og tilbake med ett tonn øl, en palle sprit, 200kg poteter og utrolig mye mat, samt alt det fete utstyret folk har bestilt med 40-60% rabatt.. De har noe her de kaller «katalogsyken», det er dager før frist på bestilling av utstyr, da sitter folk og blar febrilsk i kataloger :D Søndag kveld ble det da en liten festivitas, ølet koster 10kr boksen (halvliter), og 4cl cognac 20kr i baren. Jeg var forresten innom vinkjelleren i dag, 1l Absolut Vodka koster ca 80kr, vin fra 40-60kr, cognac fra 100 til 200kr osv... Likeså greit at jeg allerede har bestemt meg for å holde drikkingen på et minimum, en øl og en cognac, men ikke noe overstadig liksom. I dag, mandag har jeg hatt min første arbeidsdag der jeg har gjort annet enn å stue bagasje eller sette sjøbein. Har satt meg inn i Loran C-stasjonen og test/kontrollrutiner. En jævlig masse utstyr der, de sender på 100kHz med 250kW eller noe, pulset om det sier deg noe. Bråker veldig :) De har to atomur (cesium) og en hel del mye stæsj. Myyye å sette seg inn i når noe feiler - heldigvis skjer det ganske sjelden. Ellers styrer vi litt med kystvakta, kanskje blir det i-landsetting av mer utstyr i morgen med den nye båten vår, som også befinner seg på kystvakta akkurat nå. Den slet seg forresten under stormen på overfarten, og slo hull i baugen, men hva fikser ikke en stålplate og litt Sikaflex? Ellers har jeg kjørt litt rundt i E-avdelingens MB Geländewagen, den fineste av de fem på øya. Artig. Gruer meg litt til snøfonnene kommer, er visst litt god-mobbing når du setter deg skikkelig fast. De kårer visst lille- og storebevere etter fastsettingsgrad.. Forøvrig er jeg fortsatt tilgjengelig på telefon, du må ringe 51 40 20 63 og spørre etter meg, eller kanskje heller først prøve 51 40 22 50 og deretter innvalg 291 for kontoret mitt eller 254 for rommet mitt. Til nå har jeg bare sovet der, så prøv kontoret først. Det er helt vanlig norgestakst hit, så jeg blir kjempeglad om du ringer og slår av en prat :)